onsdag 18. november 2015

Fakta om invandring Tino Sanandaji


mandag 14. september 2015

10 kritiske punkter om flyktningsituasjonen, debatten og medias rolle


1. Media og politikere fokuserer på enkeltskjebner. Journalister er opptatt av sterke bilder av døde mennesker. Politikere konfronteres med disse bildene og man forventer en reaksjon – helst politiske tiltak. Dermed gjøres alle de mennesker i hele verden som journalistene for øyeblikket fokuserer på til medmennesker i en privat-liknende sfære som krever umiddelbar reksjon i form av omsorg og gjentatte forsikringer om medlidelse. Man underslår altså noe som burde være forbannet innlysende: at politisk styring skje ut fra nøktern vurdering av et komplekst helhetsbilde, og ut fra sannsynlige konsekvenser på kort og lang sikt. Men i møte med druknende enkeltmennesker drukner også alle prinsipper bortsett fra de sinnelagsetiske og nærhetsetiske: den umiddelbare følelsen av omsorg i møte med et konkret menneskes lidende ansikt og viljen til å gjøre noe. Media er ikke opptatt av rasjonalitet (den kalde maskuline følelsesløsheten), kompleksitet, langtidseffekter og abstrakte verdier og prinsipper som som føre var –prinsippet (stemplet som en patologisk redsel for det fremmede) når det gjelder vern om nasjonal identitet, nasjonal selvråderett og et folks rett til å verne som sitt samfunn, selv om masseinnvandring vil kunne skape dype strukturelle endringer i samfunnet: f.eks. faren for parallellsamfunn, tilbakegang til et mindre sekulært samfunn, potensielle konflikter med fremmede verdier (som i seg selv ikke nødvendigvis er mindreverdige), undergravelse av den gjensidige tilliten i befolkningen, undergravelse av velferdssamfunnet (lavere støtte til økonomisk fordeling, innvandrernes statistisk lavere produktivitet, flere mennesker å fordele oljeinntektene på), og økte klasseforskjeller. Det er ille når NRK er minst like tabloid som Dagbladet og VG, men det er verre at politikerne gir etter for journalistenes tankeløse gnål.

Medias fokus på enkeltskjebner viser seg også i hvordan man ukritisk støtter enkeltmennesker. Media stiller ikke kritiske spørsmål til migrantene. Det er i det hele tatt blitt vanlig at journalister ikke er kritiske overfor privatpersoner og personer som ansees som svake i møte med institusjoner. At institusjonene – og oppslutningen om institusjonene – spiller en avgjørende rolle i et velfungerende samfunn, ignoreres. Eksempel: det fremkom i ettertid og meget nedtonet at den druknede Aylans familie hadde bodd i trygghet og med inntekt (riktignok lav) i Tyrkia i tre år. Ingen stiller spørsmål ved foreldrenes ansvar når man legger ut på sjøen i overfylte gummibåter for å oppnå økonomiske fordeler.  Å stille slike spørsmål ville blitt sett på som frekt og hjerterått. Totalinntrykket som feilaktig skapes er at alle som legger ut på sjøen gjør det fordi deres liv er truet av krig, noe som igjen øker krav om "humanisering" av flyktningepolitikken, og dermed økt press på institusjonene i mottakerlandene.

2. Media er mikrofonstativer for humanitære organisasjoner. Organisasjonene fremstilles ofte som uavhengige eksperter, og får ofte uimotsagt fronte sine synspunkter i debatter. Selv om disse organisasjonene har gode formål, er de i en norsk politisk diskurs i realiteten sterke særinteresser som f.eks. ikke tar hensyn til innvandringens konsekvenser for mottakerlandet. I debatter bør slike organisasjoner derfor balanseres mot debattanter (antakelig først og fremst politikere) som representerer større deler av samfunnet eller nasjonen som helhet.

3. Urettferdig asylsystem. I Norge får alle som har behov (blir forfulgt) asyl. Men behovene defineres vidt, og det finnes derfor millioner av mennesker i verden som vil kunne påberope seg å bli forfulgt og som sannsynligvis kunne tenke seg å få opphold i Norge. Grunnen til at det fremdeles er relativt få som søker er fordi det er vanskelig å komme seg til landet. Det er bare de mest ressurssterke som klarer det, og de med vilje og evne til å sno seg. Dette er et urettferdig system som antakelig hviler på at det er vanskeligere å si nei til et menneske som står på døren enn et menneske som er langt vekke og som ikke påkaller noens (medias) oppmerksomhet (nærhetsetikk igjen). Dette kan være en gyldig moralsk fordring for en privatperson overfor et medmenneske, men høyst tvilsom som regel for en statsinstitusjon i møte med en globalisert verden der moderne kommunikasjonsmidler har gjort at mennesker kan forflytte seg over store avstander på relativt kort tid. Et mer rettferdig og oversiktelig system kunne blitt innført, bl.a. ved å opprette asylsøknadskontorer i nærområdene samtidig som man stenger tilgangen til asyl for asylsøkere som kommer direkte til mottakerlandene. Siden det potensielle antallet asylanter er nærmest uendelig må antallet asylanter selvsagt begrenses. Men det bør gjøres på bakgrunn av mottakerlandets kapasitet, ikke ved å gjøre det passelig tungvint å smugle seg inn i landet.

4. "Den største flyktningekatastrofen siden 2. verdenskrig." Politikere og humanitære organisasjoner poengterer gjerne at flyktningkatastrofen i Syria er den største siden 2. verdenskrig. Samtidig underslår man det temmelig relevante faktum at Norges kapasitet til å motta og integrere flyktninger ikke stiger i takt med behovene i verden. Løfter man blikket ser man at verden har hatt, har, og vil i fremtiden ha umettelig "behov" i form av krigsflyktninger og fattigdom (inkl. relativ fattigdom), og at det vil være enhver nasjons undergang hvis dette behovet skal være bestemmende for valg av bistandstytelser og mottak av innvandrere.

5. "Du hadde også flyktet." Argumentet om at "du hadde gjort det samme selv". Påstanden er kanskje sann, men hva som er rasjonelt og til og med moralsk akseptabelt å gjøre for et individ behøver overhodet ikke være rasjonelt og moralsk akseptabelt som maksime i et samfunnsperspektiv.

6. "Vi har også vært flyktninger." Argumenter om at nordmenn innvandret til USA på 1800-tallet og at nordmenn flyktet til Sverige under krigen. a) At man faktisk innvandret til USA og Sverige betyr ikke at det var politisk-moralsk riktig (f.eks. overfor indianerne) – og dagens nordmenn behøver ikke nødvendigvis å stå til regnskap for våre forfedres synder. b) Den historiske situasjonen er også ekstremt forkjellig: USA var et nytt land med en kort historie og med en befolkning av innvandrere som hadde en bevissthet om nettopp dette. USA var allerede en "melting pot". Sverige var et naboland med en relativt lik kultur, og som nordmenn stort sett reiste tilbake fra da krigen var over. Moderne asylanter i Norge får fast opphold og trenger aldri reise hjem. Situasjonen under 2. verdenskrig var, i alle fall for vår del, i det hele tatt en unntakstilstand, mens situasjonen i deler av Midtøsten, Afrika og Asia ser ut til å være normaltilstander drevet frem av generell fattigdom, befolkningsvekst og kronisk korrupte, udemokratiske og svake statsinstitusjoner, i tillegg til langvarige kriger og konflikter.

7. "Norge har selv skyld i situasjonen." Forvridde generaliseringer der Norge som en del av Vesten påstås å være medskyldige i krigene som forårsaker flyktningestrømmen. Norge har selvsagt ingen delaktighet i krigen i Syria. I den grad vi etterhvert har blitt med på å trene irakiske styrker er det for å begrense IS – en av de absolutt verste internasjonale terrorbevegelsene verden har sett. Vi har muligens en delaktighet i at borgerkrigen i Libya ennå pågår, men her kan man ikke se bort i fra at Norges intensjoner med å delta i bombekampanjen mot Ghadaffis styrker sannsynligvis var å hindre en massakre og understøtte det man anså som et legitimt opprør mot en hensynsløs diktator. Man trodde nok på en "arabisk vår" der moderne, demokratiske tankebaner skulle kunne vinne frem (slik som i Tunisia) etter lang tid med undertrykkelse og vanstyre.

8. "Folk drukner i Middelhavet – vi må åpne grensene."Det er påfallende hvordan drukningsulykker i Middelhavet ikke sees i sammenheng med pull-effekter som rykter om mulighet for opphold og velferdsordninger i europeiske land – men paradoksalt nok brukes som argument for å åpne grensene ytterligere.

9. "Vi kan gjøre begge deler." Det sterke argumentet om at vi bør prioritere å hjelpe flyktninger i nærområdene fordi det er langt mer bistandseffektivt enn å integrere flyktninger i Norge, møtes med argumentet om at vi kan gjøre begge deler. Dette motargumentet er imidlertid bare holdbart hvis bistandsmidlene er ubegrensede og de økonomiske behovene i nærområdene er overkommelige. Men så lenge bistandsmidlene, altså den delen av statskassen som vi velger å bruke på bistand, alltid vil være en begrenset del av totalen, og så lenge flyktningehjelpen i nærområdene har behov for mye mer penger enn de faktisk får, er det irrasjonelt og moralsk uforsvarlig å påta seg milliarder i utgifter ved å gjøre syriske flyktninger til norske statsborgere.

10. "Norge er verdens rikeste land." Påstanden er riktig, og man må forvente at Norge bidrar med økonomiske bistandsmidler i forhold til vår økonomiske kapasitet. Men dette gjør Norge allerede. Og i denne sammenhengen er det lett å glemme at Norges rikdom – i likhet med resten av Nord-Europa – i hovedsak ikke er tuftet på naturressurser (som olje), men på velfungerende samfunn med velfungerende institusjoner og tradisjoner (kultur). Hvis det er fare for at innvandringen truer institusjonene vil det på sikt også true landets evne til å bistå overfor verdens truede og fattige. At vi er et rikt land er dessuten irrelevant for om vi skal måtte leve med samfunnsmessige negative konsekvenser av innvandringen – konsekvenser som nettopp ikke først og fremst er av en økonomisk natur og som vi dermed heller ikke kan kjøpe oss ut av.


mandag 27. april 2015

Argumenter mot at Norge skal bidra til en redningsaksjon i Middelhavet

Ut fra et etisk nestekjærlighetsprinsipp skulle man kanskje tro at Norge var etisk forpliktet til å bidra til en redningsaksjon overfor båtasylanter- og flyktninger i Middelhavet. Men tre viktige motargumenter viser at dette er en høyst problematisk måte å drive bistand på:

1.       Fare for økning av båtasylanter: Redningsaksjoner vil sannsynligvis aldri kunne sikre hele Middelhavet. Samtidig er det sannsynlig at jo flere som blir reddet jo flere vil se på Middelhavet som en farbar vei. Det er derfor sannsynlig at flyktningestrømmen vil øke og dermed også dødstallene.

2.       Båtasylantene setter selv sine liv i fare: Det er prinsipielt/moralsk betenkelig at man skal bruke store ressurser på å redde mennesker som frivillig setter sine liv i fare. Dette må sees i lys av at vi alltid vil ha mangel på bistandsmidler overfor nødlidende i verden, og de bør derfor heller settes inn overfor nødlidende som ikke velger - eller har muligheten til - å legge ut på Middelhavet.

3.       Bistandsøkonomisk ineffektivt: Det er antakelig en svært ineffektiv bruk av bistandsmidler å bruke dem på redningsaksjoner i Middelhavet, i stedet for å faktisk hjelpe mennesker å få dekket sine primærbehov i dagliglivet. Også dette må sees i lys av at vi alltid vil ha mangel på bistandsmidler overfor nødlidende i verden.